De siste to månedene har jeg vært i tre begravelser. Tre menneskers liv har tatt slutt.

Det er tre liv som har vært knyttet til og viklet inn i mitt liv. Riktignok på tre helt forskjellig vis, men på måter som gjorde at det føltes naturlig å delta i begravelsene, å være til stede ved avrundingen.

Jeg tror det er sant at begravelser ikke er så mye for de døde som for de gjenlevende.
Det er derfor vi er i kjerka, for å vise respekt og medfølelse med de som er igjen, ikke minst vise at de betyr noe for oss. Vi vil gi og oppleve nærhet, for å bli minnet om at livet er forgjengelig, kort, sårbart og dyrebart. For å føle på sannheten i at slekt skal følge slekters gang.

Det er kanskje rart å si, men begravelser er som regel veldig fint.
Selvfølgelig er det to vidt forskjellige opplevelser når en 90-åring og en 30-åring dør. Det kan ikke sammenlignes. Det første er livets uunngåelige og naturlige gang, det andre et meningsløst tap, forferdelig vanskelig å leve videre med for de etterlatte.

Men å planlegge en begravelse – med sanger, blomster og arrangement – er vanligvis noe som fører familien sammen, som gir dem noe å gjøre i sorgen. Det åpner for samtaler, mimring, latter og gråt blant de nærmeste.
Å gjennomføre en begravelse er et sorgritual som setter punktum for noe, men åpner for vegen videre.
Med snitter og kaffe, taler og sanger etterpå, der folk bringes sammen, både bokstavelig talt og mentalt. Alle dem som har sine egne minner og historier om den døde. Som forteller, tørker tårer og bidrar til vemodig humring.

Kanskje det er rart skrive om begravelser under vignetten God dag! Eller kanskje ikke.
Sørg for at dette blir en god dag for deg og alle dem som har sitt liv viklet inn i ditt.

* Publisert som God dag! i HA fredag 6. januar 2012.