Han Alf har sagt at onger er rare (og det har’n jo helt rett i), men når du ser nærmere etter, er det ingenting i forhold hvor rare ungdommer er.

Du kan se dem stå i grøftekanten om morran, på veg til skolen. Ved bussholdeplassen i vintermørket står de i klynger og sparker i grusen, med sekken hengende godt nedpå rumpa og refleksvesten – i handa.
Det blinker tilbake i lyset fra billyktene som feier forbi, sånn omtrent 40 centimeter over bakken. For det er der nede i knehøyde at refleksstripene på vesten henger og slenger.

Å ha vesten på seg!? Altså sånn på overkroppen, som en vest, lissom? Utapå jakka, sånn den er ment å fungere? Jeg trur du er gæærn!
Sånt driver ikke ungdommer med. Det skulle bare mangle. Så teit. Så voksent. Så … ordentlig. Nei, her lever de farlig. Helt på kanten er det. Å stå sånn langs vegen i mørket, nesten usynlig for biltrafikken.

Bortsett fra at de har gjort som mamma sa, de reiv med seg refleksvesten fra knaggrekka i yttergangen på veg ut døra. Åkei, de lovte jo lissom det, da. Men å ha refleksvesten på seg… Særlig! Det er bare for pyser og mammadalter, nerder og småunger, ikke sant. Heller stå med den i handa. Det ser kulere ut, ikke sant?

Jeg skal ikke hovere. Hvordan kan jeg det, jeg som hadde dunjakke i mintgrønn, rosa og lysegul. Som gikk med bestefars hatt og trudde jeg ligna på Madonna, som hadde alpelue og sang på Prince’s «Raspberry beret».
Jeg som hadde seilersko og tennissokker på ungdomsskolen. Som gikk på videregående med lange svarte skjørt og makkotrøye. Som aldri bar sekken over mer enn ei skulder og ikke brukte refleks i det hele tatt.
Jeg veit ikke når det skjedde, men jeg blei vel voksen jeg og. Lissom.

* Publisert som God dag i HA mandag 9. januar 2012