Det er ikke bestandig så greit å være småbarnsforeldre. Det er ikke så greit å være foreldre, uansett hvor gamle unga er, trur jeg.
Men så er det ikke bare lett å være unger heller, og særlig ikke når foreldra begynner å bli gamle. For før eller seinere blir rollene snudd, og så trenger den eldste generasjonen hjelp fra dem de synes «akkurat» ble født. Da er riktig nok de som var unger også etter hvert blitt relativt voksne, men det krever sitt, uansett. Det å ha familie.
Det er gleder og forpliktelser. Lykke og bekymring, gode og onde dager. Men blod er som regel tjukkere enn vann. Og kan sjelden kjøpes for penger.

Det er utfordrende å være aleinemor eller -far. Da har man ikke så mange rundt å bytte på med, når nettene er korte og søvnløse, når du så gjerne skulle hatt bare én kveld på kino, møtt ett menneske på din egen alder for å snakke om noe annet enn bleier, vannkopper, lekser og tannfelling.
Men barnevakter vokser ikke på trær, særlig hvis du ikke har slektstreet fullt, av ivrige mormødre, stolte bestefedre, velvillige tanter, farmor som kommer enkom med bussen, eller halvvoksne halvsøsken med utsikter til ekstra ukelønn.

Mette-Marit har jo vært nettopp det. Aleinemor. Men hun har selv både søsken, mor og stefar. Og har funnet seg en mann som sitter greit i det. De har i tillegg en del ansatte. Et helt hoff, faktisk. Og de har over snittet greit med overføringer fra Staten. Klart de har krevende jobber, sikkert uten overtidsbetalt. Og de reiser mye, er borte fra ungene. Men da er mormor god å ha som barnevakt.

Selvfølgelig i tillegg til årlige 6,7 millioner kroner til drift av staben, og drøyt 8 millioner i apanasje. Men nå ønsker de seg 1,35 millioner kroner mer – for å avlaste mormor.
Det er som sagt ikke bare-bare å være foreldre.

* Publisert som God dag i HA mandag 23. januar 2012