Alle veit at drømmedama ikke finnes. Ingen har så perfekte pupper, er så smal rundt livet og har så glansfullt hår. Heller ikke så hvite tenner, lange bein eller fasjonable klær. Nei da, virkeligheten har fire kilo for mye, dusjet med Lano i går og kjøper siste mote på Hennes.
Nå skal det sies at drømmemannen heller ikke vokser på trær. Du kjenner det godt når du klyper deg i armen. Du er våken. Mens han ligger der og snorker. Realiteten stirrer tilbake i speilet.

Nå kan du få kjøpt sjølve drømmekjøkkenet og, har jeg lest. Men det skal være sikkert, jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig å få oversikt over alternativene når jeg i nærmeste framtid skal pusse opp, eller skal vi si bytte ut, et kjøkken. Et par timer med surfing på nett en kveld, mellom HTH, Sigdal, Kvik, Ikea, Marbodal og Kvänum, ga meg blandebatterier og benkeplater i en mental kjøkkenmontering ei hel natt. Ikke akkurat søte drømmer.

Nå skal man visstnok ikke behøve å være ingeniør for å sette sammen ei flatpakke og få det strålende kataloghuset du har drømt om. Likevel er nettopp ingeniør, økonom og advokat øverst på nordmenns liste over drømmejobben.
Rart, synes jeg, men jeg sitter jo her foran et tastatur. Og leser på skjermen om en undersøkelse som viser at trua på drømmejobben bleikner etter man passerer 30 år. Ikke så overraskende, det er flere sider ved livet som falmer litt i hverdagens skrå sollys.

Misforstå meg ikke. Jeg er ikke desillusjonert, tvert imot.
Jeg er redd folk tror de er nødt til å drømme stort. Drømme høyt, nytt – stadig nyere. I friskere farger, om sofa i hvitt, gardiner i trendy beige – og grønt på den andre sida av gjerdet.

* God dag i HA mandag 30. januar 2012