Den smale, håndbrøyta stien går mellom husa våre. Lager en forbindelse fra trapp til trapp. Kobler sammen inngangsdørene våre. Som ei livslinje mellom deg og meg.
Snøen er blitt løfta bort, kasta utover den hagen vi veit ligger under der og venter på bedre tider.

Stien har bare bredden av ei snøskuffe, akkurat nok til å setta et bein foran det andre. Akkurat brei nok for katta som farter fram og tilbake, innom garasjen, bortom verandaen, under låven.
Hu er glad for å sleppe å vasse med snø helt oppunder buken. Tok i bruk stien med en gang. Elsker den nye muligheten, så lettvint, så akkurat passe.

Rådyra bruker den og, vandrer på leit etter nedfallsfrukt, først i den ene hagen, så i den andre. Stolprer seg bortover stien, helst i mørket når de trur seg usett.

For folk og dyr, tamme og ville, er den smale, brøyta vegen blitt ei lenke mellom husa våre. Den holder oss sammen. Gjennom snøen er linja blitt så tydelig, alle kan se at den går fra hus til hus, fra hjem til hjem. Med elgefar på kryss og tvers over.

Vinteren gjør vegen mye tydeligere enn den er om sommeren. I snøen har ei stripe, en sammenheng, blitt synlig. Der det om sommeren bare er gras, plen, hage.
Det skal mer til for å lage en sti om sommeren. Da skal det tråkkes jamt og ofte, det skal så mye farting til for å holde graset nede.

Nå holder det seg åpent, etter snøskuffas kontante ferd, og føttenes storstøvelstamping.
Og når våren kommer og snøen smelter, da vil stien ligge der, hardtråkka, polert og gjenstridig. Linja vår blir det siste som forsvinner når vårsola får tak.

Sånn holder vi sammen gjennom den kaldeste årstida. Med ei livslinje av bortmåkt snø.

* God dag, HA 20.2.2012